www.jaktogfiske.net
Nyhetsbrev:
Meld meg inn

Jakt & Fiske
Norges Jeger- og Fiskerforbund
Hvalstadåsen 5
Postboks 94
1378 Nesbru

Tlf. 66 79 22 00
Faks: 66 90 15 87
jaktogfiske@njff.org

Logo NJFF

En hyllest til håndsnøret

Ingen annen redskap gjør det mulig å føle kampen med fisken sterkere enn håndsnøret.
En hyllest til håndsnøret
  • Wobbler:
    Torsken tok en dyptgående wobbler utenfor Fornebulandet på Snarøya, Bærum. Knut Lunder kjenner dette området som den berømte bukselomma.
  • Les også:

Seks år gammel fikk jeg av onkel mitt eget håndsnøre. Spolen var laget av bjerk med overflate av klarlakk. Med i gaven fulgte 0,35 mm snøre, to grønne spiralsøkker og Best Kirby-kroker.
Straks sommerferien på Vestlandet tok til var det å komme seg ned i fjæra for å plukke snegler. Deretter måtte to passe store steiner letes opp. En flat og en rund, slik at de harde kalkhusene kunne knuses. Vi visste at blåskjell ble regnet som et godt agn, om enn ett som sitter dårlig. De seige sneglene ble av rein bekvemmelighet foretrukket da de sitter som gummi på kroken.

Lyr og knurr
Onkel Knut var en gammel, god sjøulk og gårdbruker. Han forsto min store fiskeiver og lærte meg at makrell og sild også fisker godt, om ikke bedre enn sneglene, som han sa. I halvfrossen tilstand ble feitfiskene skåret i små biter som ble trædd på kroken.
Hvitting og hyse var vanligst, men torsk og sei var ikke uvanlig. Kom vi for tett oppunder land bet en fisk jeg hadde respekt for, knurren. Den var sterk og lei å få av kroken på grunn av de lange piggene på ryggen. Knurren ble også regnet som ufisk. I dag vet jeg noe annet.
Håndsnøret ble også brukt under dorgefiske.

DORGEFISKE: Gjennom pekefingeren får du meget god kjenning med alt som skjer med krok og snøre.

Særlig en lyr husker jeg godt. På vei mellom to holmer bet det kraftig (jeg var ikke mer enn 7 år den gang). Faren min stoppet motoren og tok fra meg snøret. Fisken som seinere ble hengt opp i eldhuset virket formidabel, men den hadde en bismak. Jeg hadde ikke halt den selv. Hendelsen gjorde inntrykk. I tankene var jeg stadig irritert på faren min fordi han tok fra meg snøret. Så ble det også siste gang han fikk lov til det!

Liv og lære
Å kjenne fisken nappe via pekefingeren gir en helt annen kontakt enn når fiskens bitt og kamp går via stang og snelle. Ikke på noen annen måte går det å kjenne fiskens kamp bedre enn å dra den for hånd!
Faren min hadde ekstra godt håndlag med den enkle redskapen. Som guttunge var han nødt til det. Fiskestang og snelle hadde de knapt hørt om under og like etter krigen. Han og kameratene utviklet spesielle triks for å gjøre lengst mulig kast. Måten de hentet sluk/pilk inn på, vekket også ekstra respons i sjøen. Da som nå, det var enkelte som alltid fikk mest fisk. Selvfølgelig skyldtes det godt håndlag med snøre og viten om hvordan fisken ville ha sakene som ble frembydd.
Viktige hendelser i livet glemmer en seint eller aldri. Jeg så faren min snurre sluken rundt i lufta, som en type lasso, for så å sende den av gårde. Han lot den synke litt før han begynte å trekke den inn med uregelmessige bevegelser. Inntrekket var ikke hurtigere enn at sluken hele tiden fulgte bunnen, der torskene tydeligvis sto.

VARIASJON: Måten pilk og opphengere blir fisket opp og ned i sjøen kan ha stor betydning for fangsten. Variasjon i bevegelsene og at man fisker av ulike vannlag fra bunnen og oppver er aldri dumt.

Trekk snøret rett inn slik at det legger seg pent i bunnen av båten. Slipp for alle del ikke fisken opp i snøret eller trå på det, var en klar formaning jeg fikk. Siden har jeg innsett at Galileo Galilei hadde rett i forskjellen mellom liv og lære. Han uttalte noe slikt som: Du kan ikke lære et menneske noe, bare hjelpe det til å oppdage det i seg selv.
Snøret måtte floke seg noen ganger før jeg endelig forsto hva faren min selv hadde lært som guttunge.
Å vase opp et snøre som har floket seg er aldri morsomt. Enda verre blir det om sidemannen haler fisk etter fisk mens en selv baler med flokene.

"Fylkesmannen"
Selv har jeg vært gjennom hele regla med utstyr. Det startet med håndsnøre og endte i interline-stang, kostbare havfiskesneller, "supersnøre", havfiskebelte og en stor og velfylt kasse med alskens kroker, pilker, opphengere og mye jeg ikke trenger. Men alt har sin tid. Fiskeutstyr var noe jeg interesserte meg for. I dag er det viktigste å få fisk med redskap som fungerer etter hensikten, som er til å stole på. Alskens utstyr gir iallfall ikke tilsvarende mer fisk, men sikkert for noen mer fiskeglede. Uansett. Vi kommer aldri utenom det faktum at det er fiskerne som har forstått hvordan fisken vil ha sakene som fortsatt får mest og størst fisk.

GUMMIMAKKEN: Selv om det finnes utallige varianter av opphengere på markedet, hevder gummimakken fortsatt sin rett. De gamle visste hva som skulle til for å fylle stampen med fisk.

"Fylkesmannen" på Smøla var noe for seg. Han og sønnen inviterte meg med på havet i sin gamle trebåt.
Jeg husker godt at jeg følte meg noe beklemt da jeg entret båten med alt fiskeutstyret. "Fylkesmannen" så litt skjevt på meg, tok et drag av rullingsen og sa: De greiene der får du ikke mer på likevel! Selvsikkert holdt han opp håndsnøret sitt, påmontert en pilk og en gul/hvit opphengerblekksprut. Han skulle få rett.
På nytt fikk jeg se at dyrt og prangende utstyr ikke nødvendigvis gir mest fisk, eller fiskeglede for den saks skyld.
"Fylkesmannen" viste hva jeg sett så mange andre steder, under alle slags typer forhold: Det er ikke sjelden det er de små, ofte umerkelige bevegelsene med redskapen som gjør at fisken vil ta. Hva redskapen heter og hvor mye den koster bryr ikke fisken seg om. Fordelingen av torsk denne formiddagen tror jeg ble 2:6, i "Fylkesmannens" favør.

Ypperlig for lakefiske
I mange år brukte jeg en multiplikatorsnelle og en stiv pilkestikke under isfiske etter lake.
For fire år siden hentet jeg fram håndsnøret igjen. Faktisk mener jeg det har gitt meg flere og større laker. Skumringens jeger tar det meste som kommer i dens vei, er det skrevet og sagt. Ikke noe er mer galt enn det. Iallfall når vi snakker om fisker i godt hold, de tar slett ikke hva det skal være i enhver situasjon.
Særlig kan de store lakene være ytterst forsiktige når de kommer til agnet. Mer enn en gang har jeg da måttet "lirke agnet inn" i lakekjeften. Da er det de små forskjellene jeg gjør med pilken som avgjør om interesse vekkes nede ved bunnen.
Via ei stiv pilkestikke, med 20 meter snøre ute og tykke votter på hendene er det forståelig at kontakten med redskapen ikke blir optimal. Nettopp i slike situasjoner går en lett glipp av fisk. Fordi en ikke kjenner den lille forskjellen, når laken snuser på agnet. Med snøret direkte til pekefingeren går det derimot an å føle at laken lusker rundt grøten. Da må tilliten hos fisken vekkes, og den kan bare gjøres ved godt håndlag.
Selv gjør jeg det slik: Noe henger igjen, nesten så jeg ikke tror det kan være fisk. Jeg løfter pilken 20 cm opp. Holder stille. Noe snuser på nytt på agnet. Pilken løftes enda litt lenger opp. Laken vil fortsatt ikke ta. Da gjør jeg et par kraftige drag med snøret. Begge gangene lar jeg pilken gå til bunns. Deretter løfter jeg pilken - med små skjelvende bevegelser - meget forsiktig opp fra bunnen. Vil den heller ikke da ta, løfter jeg pilken om lag en meter over bunnen. Holder den her rolig en liten stund, tar igjen et par lange drag med snøret, før jeg sender pilken til bunns igjen. Så løfter jeg pilken på nytt opp med skjelvende bevegelser. Ikke så sjelden har denne taktikken gitt fast fisk!
Walter Kløckl har gjennom et langt liv fisket store mengder med lake. Han er alltid oppmerksom for de små detaljene, de som kan øke fangsten. I dag har også han gått over til å bruke håndsnøre under isfiske etter lake. Det sier en del, for denne mannen rusler ikke rundt på isen for moro skyld. Dessuten, vi er enige om at trespolen tar lite plass i ryggsekken.

SPIR: Makrellharpa koster ikke mye og kan til tider være effektiv. Spirene (småmakrell) ble tatt en dag i august utenfor Borgøya i Nedstrand, like sør for haugesund.

Havabbor-Knut
Havabbor-Knut og jeg setter kursen ut fra Snarøya i Bærum en tidlig morgen. Vi har vært på så mange turer sammen her før. Forskjellen nå er at vi har lagt igjen stengene. Bare to håndsnører, noen pilker, wobblere og opphengere er med om bord.
Hans fiskekarriere startet med en makrellharpe. Det var den som ga ham den første havabboren. Lite ante han den gang hva som hadde bitt på. Seinere skulle det bli flere havabborer, mange flere, tatt med stang og snelle.
Knapt noen i Norge kan ha fått så mange av denne sørlige innvandreren som Knut, som i sine glansdager hadde norgesrekord for arten.
Da fiskefeberen tok helt av var det lite som minnet om en minimalistisk fisker!
Som så mange andre før ham, når fiskinga har tatt av, ble han en utstyrsfrik.
Knut kjører over de samme ryggene og toppene på sjøbunnen, hvor vi har lettet så mange fisker sammen tidligere. Vi har hver våre dyptgående wobblere etter båten.
Knut har 0,70 mm snøre på sin spole. Et så tykt snøre vil naturligvis bli presset opp av vannet. For å kompensere dette har han montert et pæresøkke med strikk et par meter foran wobbleren.
Selv ikke klassikeren til Knut, den gyselige, dyptgående wobbleren med sider i turkis, svart rygg, hvit buk og litt rødt i snutepartiet gir fisk.

Vänernlaks på håndsnøre...
Ved og i Snarøysundet, hvor torsken pleier å vandre ut og inn om vinteren, forsøker vi pilken. Like resultatløst. Været får skylden for et slett bitt. Springflo med en vannstand meteren over normalen kan ikke være bra for fisket.
Den enslige hvittingen jeg får på opphengeren, blir mager trøst.
Jeg foreslår en dorgeetappe for Knut, en strekning som har gitt oss torsk, sei, sjøørret, havabbor, makrell og lyr: Kjøre langs landet av Grimsøya, deretter mot øya Geita og videre forbi Rolvstangen og videre mot Fornebulandet.
Ved Geita biter en mindre torsk på den turkise wobbleren. Utenfor den populære fiskeplassen Rolvstangen får Knut en tilsvarende fisk. Etter å ha passert den tidligere flystripa på Fornebu er det endelig noe som holder litt igjen. Selv om torsken ikke er stor, er min begeistring stor. Som å være tilbake i barndommen, tenker jeg mens jeg hånddrar fisken.
Etterpå lufter jeg et forslag for Knut. Hva med å bruke et håndsnøre og en wobbler som får fiske i propellstrømmen like bak båten under fiske på Vänern? Knut griner på nesen over forslaget. Selv prøver jeg å overbevise ham om at når de hånddro laks og sjøørret før skulle vel det være like mulig i dag. Om skipperen tillater min luftige ide, vil jeg for første gang få mulighet å kjenne de egentlige kreftene hos de raske og sterke fiskene.

Nøkkelord:

fiske

Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

Siste nytt

Åpner for solojakt

Statskog åpner for salg av enkeltmannsjakt på elg, istedenfor å kreve avtaler med jaktlag. Dermed blir elgjakta mer lik småviltjakta. Håpet er at det skal bli mye enklere for ferske jegere å komme seg på elgjakt, noe NJFF mener er positivt.
Foreløpig åpner Statskog 11 felt for enkeltmannsjakt på elg. Det er ti felt i Nordland og ett i Trøndelag. Men grunneieren varsler at det straks kommer flere.
Les mer


(13.11.2013)
Forskere går god for gjenutsetting
Nedgang for skogsfugl
Færre småviltjegere
Kongepokalen til Barack
Frykter kalkstopp i sørlandselvene

Sølvfisken

Jakt & Fiskes fiskekonkurranse «Sølvfisken» fyller fiskesesongen med gode vinnersjanser! Meld inn fisken din nå.

Les mer
Send inn ditt bidrag

Utviklet av 07 Web